A sidr nu her i min Awtægtsstow,
å oll min gue gammel Venner
så småt er listet o Ste’ hen å sow,
å derfor er a så jenner,
for Mett’ Mari’ er også hen.
Ja, såmænd er hun så,
Mett’ Mari’ hun er hen.
Hun sørred for, En fik nøj te æ Brø’;
hun glemt ett Mis, den bett’ Stakel;
der var ingenting, der ved hin’ mått’ li’ Nø,’
hun re’ æ Seng å pas’t Ka’kel.
Hun var endda så skidt te Gångs.
Ja såmænd var hun så,
hun var ring’ te å go.
Men da hun var i hin’ Ungdomsdaw,
I skuld’ ha’ sit, hun kund’ vend’ sæ
i Dåns, ved Arbejd, i Mark å i Haw,
å et’ med lidt hun kund’ lænd sæ.
Men En blywer gammel hen epo.
Ja, såmænd gør En så.
Blywer gammel hen epo.
Nu sidr a her, å a pråter mæ’m siel,
for hvem har Ståend å hør’ po mæ,
å når æ Klokk’ den slår hal’ å slår hiel,
a tøgges li’som de kan ro mæ.
Å ja, så långsom Tiden går.
Ja, såmænd gør’en så.
Mett’ Mari’ hun er hen.
Se hun å mæ vi kund’ pråt mæ hinån
om Dawn såvel som æ Nætter.
Men når a vend’r mæ i Seng nu hver Ståend,
så er der ett å hør etter,
uden æ Klokk’ skuld’ træf å slå.
Nej, såmænd er der ett,
Mett’ Mari’ hun er hen.